NYHETSBREV #6: FUCK dyr medlemskontigent! Betroelser fra en skribent og initiativtaker før morgendagens allmøte

Kjære kollektiv

Gjør meg en tjeneste denne søndagen, og les dette brevet før allmøtet i morgen. Jeg har nemlig sovet jævlig dårlig de siste nettene, og brukt mye tid på å tenke gjennom alt dette.

Det jeg vil begynne med å si, er at vi kommer til å redusere medlemskontingenten til 50 kr.

Fokuset på allmøtet i morgen blir hvordan vi sammen kan bygge og skape COMMUNITY, heller enn å snakke om perks, fordeler og «kollektivt agentur».

Heng med litt nå, så skal jeg forklare hvorfor.

La meg begynne med å fortelle litt om meg, og hvor min drøm for KK kommer fra.

Hele livet har jeg kjent på et sterkt behov for å gjøre det rette overfor menneskene rundt meg. Kanskje bunner det i at jeg selv følte meg lite sett som barn. Kanskje er det også derfor ekte intimitet kan skremme livskiten ut av meg - fordi jeg har lengtet etter det hele livet.

Likevel, og kanskje nettopp derfor, har jeg alltid følt et ansvar for å ta vare på menneskers sjel i denne verden. Som om det viktigste i livet også er det vanskeligste: å våge nærhet, å elske, å virkelig møte hverandre. Det føles tidvis som en umulig og svimlende oppgave.

En kjent forfatter skal en gang ha sagt at det ikke finnes noen større dyd, eller katalysator, enn nødvendighet. Når et menneske havner i en form for tvangssituasjon, har man ikke lenger tilgang på den luksusen det er å velge midlertidige løsninger eller snarveier. Nettopp derfor finner det ofte den rette veien ut, uten å kaste bort tid på alle mulige snarveier.

Slik følte jeg det da jeg la ut innlegget på Instagram i januar. Jeg var nærmest desperat etter å forstå verden rundt meg. En verden jeg opplevde var i ferd med å gå i oppløsning. En verden hvor vi ikke lenger anerkjenner hverandre, hvor det å virkelig bli lyttet til nesten har blitt en luksus- så sjelden at man blir overrasket når noen faktisk stiller et ekte spørsmål..

Jeg var desperat etter å komme meg ut av dette vonde sporet, og tenkte at jeg måtte vende meg mot fellesskapet. For det er bare gjennom mange stemmer at noe virkelig kan få språk. Det er først når vi møtes at vi kan prøve tankene våre mot hverandre, og forstå noe større enn oss selv.

Jeg tror du som leser dette brevet minst en gang i livet har kjent på følelsen av å våkne, og oppdage at den du elsker ikke ligger ved siden av deg. Den tomheten. Den lengselen. Jeg tror vi mennesker er skapt for å elske. At vi kom hit som elskere, med hjerter fulle av kjærlighet. Likevel opplever mange av oss at vi verken finner steder, mennesker eller rom hvor vi faktisk kan gi av oss selv, eller hvor kjærligheten bare får lov til å bli tatt imot.

Slik har store deler av livet føltes for meg. Som en lengsel etter å gi noe. Etter å bli møtt. Sjelen min dirrer av trang til å skape, til å kjenne resonansen med andre mennesker. Men verden virker ikke rigget for de myke, sårbare, emosjonelle, inkonsekvente og brennende sjelene som aldri helt lærer seg det taktiske spillet. De som ikke vet hvordan de skal spille kortene sine riktig.

Jeg har derfor måttet bli hardere i kantene for å overleve. Jeg tok på meg rustning, og på et tidspunkt ble jeg nesten ugjennomtrengelig. Og innså at jeg gravde min egen grav. Derfor flyttet jeg til et nytt land. Kanskje var det noe av det klokeste jeg har gjort. Å reise er alltid en form for nullstilling. Jeg fikk smaken på verden. På lidenskap, tørst og nye perspektiver. Siden har jeg lett etter det jeg kaller verdensklasse: revolusjonære tenkere, skapere og elskere som nekter å la tankene sine stoppe ved små nasjonale grenser.

Da jeg møtte dere på det første demomøtet, fikk jeg virkelig følelsen av at mange av oss i KK egentlig er sjelevenner som bare aldri har fått sjansen til å bli ordentlig kjent før nå. Mennesker med ild. Mennesker som lengter, tørster og begjærer. Som ønsker å forene denne ilden med andre som brenner like sterkt.

Mitt ønske for KK har hele tiden vært å skape et fellesskap hvor vi utveksler ressurser, kunnskap og energi. Hvor vi løfter hverandre. Et sted hvor man ikke nødvendigvis trenger penger for å bidra, men hvor alle bidrar med det beste de har i seg. Et fellesskap bygget på dypt menneskelige verdier, uten store økonomiske krav, med mindre man faktisk har midler å gi.

Målet med forrige mail var aldri å skremme noen bort. Jeg tenkte at dersom vi fikk endene til å møtes økonomisk, kunne jeg også jobbe enda hardere for å gi mer tilbake til medlemmene. Jeg syntes det var for galt at fagsjefene skulle legge ned så mye arbeid uten å få en krone for det.

Men jeg ser nå at ordlyden kanskje ikke traff slik jeg ønsket. Og min største frykt er å gi folk følelsen av at dette ikke er for dem.

Det jeg opplever, er at dere genuint brenner for å skape ting sammen, og at motivasjonen først og fremst ligger i gleden dette gir dere: et community, et levende fellesskap. Og slik utviklingen går nå, kjenner flere på en frykt for å miste nettopp dette.

Da jeg leste mailen på nytt, kjente jeg at den ikke traff riktig. Den fremsto mer som en liste over «goodies» og medlemsfordeler enn det KK egentlig handler om. Jeg ser nå at det var frykten som snakket. Frykten for å stå alene. Frykten for at noe vakkert skulle falle fra hverandre. Men sannheten er jo at dette kollektivet allerede fungerer. Ikke på grunn av perks eller medlemskap, men på grunn av dere - menneskene <3

Medlemskontingenten ble foreslått fordi flere har gitt uttrykk for at de ønsker tydeligere ledelse, at det føles enklere når noen få mennesker står tydelig i front. Andre opplever strukturen som litt slitsom og uoversiktlig, og kan av og til lure på hva kollektivet egentlig skal være, eller utvikle seg til. Og nei, det er ikke lett å finne veien. Noen ganger må man tråkke feil for å finne tilbake til riktig spor. For meg har menneskene alltid vært det viktigste. Det er menneskene på denne jorda jeg bryr meg om. Jeg vet at det er umulig å gjøre alle til lags, men jeg tror oppriktig at det finnes måter å kommunisere tydeligere på hva dette fellesskapet er, og hva man faktisk blir en del av. Jeg tror ikke det var riktig å sende en mail som kunne oppleves som et krav om betaling. Det gikk veldig fort fra å være en åpen møteplass til å plutselig handle om en medlemskontingent på 300 kroner, uten at det samtidig ble tydelig forklart hva pengene konkret skulle brukes til.

Flere av dere uttrykker stor respekt for alt admin-arbeidet som legges ned. Problemet oppstår når dere som medlemmer skal være med på å lønne Maria og meg for arbeidet vårt, samtidig som deres eget arbeid fortsatt forventes å være gratis.

Jeg forstår godt at det kan skape en underliggende følelse av at enkelte former for arbeid verdsettes høyere enn andre. Og akkurat den følelsen er det mange av oss som allerede kjenner altfor godt fra samfunnet ellers.

Historisk sett har også strukturer hvor noen få på toppen får betalt mens resten jobber gratis, sjelden vist seg særlig bærekraftige over tid. Dugnadsånden svekkes når man vet at andre får lønn for innsatsen, og enda mer når man samtidig selv må betale for å bidra.

I de fleste startups og kreative prosjekter må man dessuten regne med lange perioder med gratisarbeid før ting begynner å bære økonomisk. Og slik jeg opplever det, er mange av dere fortsatt villige til å legge ned tid, energi og arbeid for kollektivet, så lenge det føles som noe vi bygger sammen.

Derfor foreslår jeg på vegne av KK at medlemsavgiften reduseres til 50 kroner i måneden, og at vi heller fortsetter å søke støtte og midler utenfra for å bygge dette videre. Disse 50 kronene bidrar til uforutsette utgifter (som nedrigg, frakting av materiale etter fester, møterom), betaling av nettside etc etc.

Maria og jeg kommer til å roe ned admin-rollene våre noe, åpne opp for at flere kan ta lederskap, og heller prioritere å skrive søknader og jobbe også med andre prosjekter i livene våre. Det føles tryggere å ta et skritt tilbake når vi vet at mange vil være med å bygge videre.

For meg handler dette om en stor drøm: å bygge opp menneskers selvtillit rundt eget kreativt uttrykk, og på sikt skape flere inntektsmuligheter for flere. Det synes jeg er en vakker og viktig visjon.

Men frem til vi faktisk er der, forstår vi at medlemsavgiften kan oppleves som en belastning for mennesker som allerede står i en økonomisk sårbar situasjon.

Og når dugnadsånden svekkes, risikerer vi også å miste noe av det mest verdifulle vi har: fellesskapet. For det finnes ikke noe ekte community uten at alle føler seg inkludert i det.

De siste dagene har jeg tenkt mye på forrige fest, fordi jeg ikke klarte å slutte å tenke på alle menneskene som bidro til å gjøre den så utrolig fin. Vi satt ti mennesker i leiligheten min og planla kvelden noen dager før - kjøreplan, detaljer, ting som måtte falle på plass - og timene bare fløy. Hele poenget var følelsen av at vi gjorde dette sammen.

Klokken ble ni, og jeg måtte dra for å levere tungt utstyr fra turné. Før jeg gikk hjemmefra, sa jeg bare: «Bare sleng igjen døra når dere går.» Jeg hadde egentlig sett for meg at jeg kom hjem til en tom leilighet. Men da jeg kom tilbake tre timer senere, satt det fortsatt folk der og jobbet for kollektivet.

Til slutt spiste vi middag sammen. Vi delte en liten entrecôte jeg hadde kjøpt, et lite jævla biffstykke på 150 gram fordelt på fem personer, sammen med noen grønnsaker og to flasker vin. Jeg sto og vasket opp mens produsent Nicolai - som kom inn i et allerede kaotisk admin-team - satt og ringte rundt til folk i kollektivet og lagde en ufattelig bra plan med Paulina og Frida.

Jeg tenkte mye denne uken på Una og Alva, og på moren deres Runaug, som satt i flere timer og bygde scenografi til festen vår. Hun var med på å skape et rom vi faktisk følte oss hjemme i. Da jeg ringte henne etterpå for å takke, sa hun noe som traff meg dypt. Hun fortalte at hun gjorde det fordi hun trodde på Kreativt Kollektiv. Det gjorde henne lykkelig å se døtrene lykkeligere enn på lenge.

Hun trodde at nettopp slike fellesskap kan oppriktig redde oss fra den ensomheten mange av oss bærer på.

Og da knakk jeg sammen.

For jeg blir genuint rørt av å se hvordan ekte samhold faktisk oppstår i dette kollektivet. Min største frykt er nettopp at vi skal miste det. Et godt kollektiv tar vare på menneskene sine. Vi anerkjenner hverandres sårbarhet, verdighet og humanitet.

Målet har aldri vært å bli et agentur eller bare et festkollektiv. Tanken var at festene skulle være én av mange plattformer hvor vi kunne møtes, leke, skape og føle oss levende sammen.

Jeg tror også nettsiden som fabelaktige Max har brukt så mye tid på, kan bli et fantastisk verktøy for å dele ansvar og initiativ. At folk selv kan arrangere møter, starte prosjekter og invitere til samlinger gjennom en felles kalender. Her får vi også på plass et organisasjonskart etterhvert. Jeg tror flere må få ta lederskap, og at vi sammen må bygge dette videre.

Hvis jeg skal være helt ærlig, tror jeg mye av dette også handlet om min egen frykt for å stå alene. Jeg drømmer stort noen ganger, og da trenger jeg mennesker rundt meg som minner meg på at dette ikke hviler på én person. Kanskje førte denne mailen nettopp til det: en viktig bevissthet rundt hvor skjørt et fellesskap kan være dersom vi ikke er mange som pleier det sammen.

Jeg reiser snart til USA, og kanskje blir det en fin anledning til å se hva KK også kan være uten at jeg står i sentrum. Jeg har tro på et kollektiv hvor flere leder, hvor noen selvfølgelig sitter i admin, men hvor økonomien på sikt kommer fra støtteordninger og samarbeid, ikke fra allerede økonomisk pressede kunstnere. Rakel sa noe veldig fint til meg denne uken: at det føltes utrolig befriende å være en del av et sted hvor det ikke først og fremst handlet om penger eller karrierejag, men om skapelse i seg selv. Og kanskje er det nettopp derfor dette betyr så mye for oss.

Jeg må nå avslutte dette brevet, men for å oppsummere:

Ordlyden i forrige mail ble ikke helt riktig, og det beklager jeg oppriktig. Men vit også dette: Jeg drømmer fortsatt om en kreativ revolusjon i denne byen. Om et samfunn hvor kreativitet en dag kan verdsettes på lik linje med andre former for arbeid. Og jeg elsker genuint hvor mye dere tror på dette prosjektet, det har responsen denne uken bevist.

I morgen møtes vi på allmøte for å finne ut hvordan vi kan fokusere mer på nettopp dette: mer skapelse. Flere små og store møter som handler om å være kreative, ha det gøy og bygge noe sammen.

Dette kan bli noe helt fantastisk. Men det må ikke vokse så fort at vi mister menneskene som gjør det verdt å bygge i utgangspunktet.

Vi skal skrive denne historien sammen. Og jeg kommer nok fortsatt til å skrive lange nyhetsbrev, fordi det er nettopp disse øyeblikkene og refleksjonene som blir til minnene våre etter hvert.

Jeg lover å ikke ta for raske beslutninger i frykt. Og dere må love meg å ikke gi oss opp, men bidra med det dere har og kan. Vi trenger hverandre for å få dette til å fungere.

Og akkurat der har KK allerede vært helt gull. Så mange av dere sier at dere endelig har funnet nettopp dette her: et sted drevet av dugnadsånd, lidenskap, kreativitet og fellesskap. Det er noe jeg mener vi må fortsette å dyrke dersom kollektivet skal bli sterkere og få en solid fremtid.

Det finnes to typer kunstnere i denne verden, har en poet sagt: de revolusjonære og de dekorative. Jeg velger å tro at dette kollektivet er revolusjonært - i den forstand at vi er villige til å ta inn over oss verdens brutalitet, og svare med en skjerpet bevissthet.

Vi skal ikke la mørket vinne. Kreativitet er noe av det mest kraftfulle og virkningsfulle vi har. Det er en intellektuell anstrengelse å se handlingsrommet i mørket, og det er nettopp derfor kreativitet er så viktig: fordi den lar oss leke med narrativer, snu perspektiver på hodet, åpne dører som vanligvis holdes lukket, og tenke tanker som hittil ikke er tenkt.

Det er ikke lett. Bare det å være menneske og manøvrere gjennom livets opp- og nedturer er i seg selv et slit. Men det finnes andre verdener. Bedre verdener. Og dem skal vi skape sammen.

Nå er det bare å brette opp ermene og vise Oslo hva skapekraft i fellesskap faktisk kan få til.

Sees imorgen!

NB: Det blir ny adresse. Bock har hatt konfirmasjonsfeiring der i dag, så vi var litt vel ambisiøse også her Jeg legger ut nytt sted i Discord i morgen formiddag.

Gi gjerne en lyd hvis du vet om et nydelig sted med stor hage og mulighet for grilling <3 Send meg en SMS på 98457418 hvis du trenger info om stedet i morgen og ikke er inne på plattformen.

Alt godt (og et mye roligere hjerte) deres hengivne skribent og KK-initiativtaker Johanna